IMG_1987

Fra snørr og tårer, til Latter

Vi fortjener alle en oppreisning når livet gir oss en på tygga. På fredag fikk jeg omsider min.

 

«Engel nummer tre»

Ved to anledninger har jeg gråtende forlatt scenen under juleavslutninger på barneskolen.  Første gang var i andre klasse, i rollen som «Engel nummer tre». Midt i juleevangeliet kollapser de hjemmelagede vingene av papp og girlander, og skamfull hikster jeg meg mot utgangen. Tilbake på scenen står Josef, Maria og engel nummer én og to (i kjøpte vinger) og forsøker å ikke se på hverandre.

 

Tre år senere står jeg på den samme scenen. Jeg har begynt på musikkskole, og skal fremføre første vers av «Et barn er født i Betlehem». Med ærbødighet tar jeg klarinetten til munnen, men den nekter å lystre. Den vil kun lage lyder som ligner kråker i brunst.

 

Atter en gang løper jeg av scenen ikledd tårer og hikst.

 

Stand-up

20 år etter, står den samme gutten foran 100 ansatte i en av Norges største bedrifter, National Oilwell Varco, iført halvannen meter lange, butikkkjøpte englevinger og matroslue. Han danser moderne dans (til tross for at han ikke kan danse), og spiller klarinett (til tross for at han la klarinetten på hylla for 15 år siden). Den lille gutten er ute på et av sine første stand-up oppdrag.

 

Jeg mener alle har sine mer eller mindre mislykkede juleforestillinger med seg i bagasjen. Jeg mener også det finnes et hav av ressurser i nederlag. Noen har sakt at nederlag er frøet til suksess, og jeg kunne ikke vært mer enig.

 

Men nederlag svir. Over to tiår etter, har jeg innimellom fått tårer i øynene når jeg har fortalt om juleavslutningene mine. Ikke at jeg dveler så alt for mye ved dem, men de er uten tvil lagret et sted der inne i sjelen som et kjipt nederlag.

 

Jeg mener vi må tørre å le. Le når du tryner på isen (såfremt du ikke slår deg halvt i hjel), le når ting ikke gikk som det skulle, og le når du finner ut at du går rundt med dopapir under skoen, eller oppdager at du har stappa kjolen ned i strømpebuksa.

 

Latter avvæpner nederlag.

 

Heiagjengen

Forrige uke fikk jeg omsider min oppreisningen fra barneskolens juleforestillinger foran 100 ukjente mennesker. Det var en deilig følelse. Jeg tror også de som så meg, fikk en god følelse. Det var nok langt fra et perfekt stand-up show, men det var ærlig. Og når vi er ærlige, skal det godt gjøres å skape et nederlag.

 

Oppreisningen kom på ingen måte gratis. Jeg har tvilt mye både på meg selv, og mine ferdigheter i forkant, og forbannet meg selv høyt over at jeg til stadighet utsetter meg for ting jeg på ingen måte behøver å gjøre. Ikke tjente jeg noe særlig på det heller, ettersom jeg måtte kjøpe inn både vinger og klarinett for kvelden.

 

Men det var verdt det. Ikke kun på grunn av selve opptredenen. Men på grunn av generalprøvene i nabolagets stuer, alle de velmenende rådene, lykkeønskningene og naboparet som hjalp til med å stifte fast vingefjærene, som til stadighet falt av. For å ikke snakke om da moren til samboeren min fikk latterkrampe da hun hørte meg spille klarinett etter 15 år i dvale.

 

Det viktigste i livet er, og blir, heiagjengen min.

 

 

PS: Ettersom jeg nå både har vinger og klarinett parat; si i fra om du vil leie meg inn til julebordet. Vinger er jo tross alt til for å brukes!

 

Matros Kai Jacobsen

FØLG BLOGGEN PÅ FACEBOOK

(Om du vil bli med i den beste heiagjengen i Norge!)

Synes du dette var interessant? Del gjerne dine kommentarer!