IMG_1198

Bipolar Superstar

Å være bipolar er som å leve livet i en uendelig berg-og-dalbane.

 

Ufrivillig «narkoman»

Mitt liv har alltid inneholdt store kontraster. Ene dagen er jeg «verdensmester», med store tanker om å bygge imperium på null komma niks. Neste dag blir jeg værende i sengen store deler av dagen, uten evne til å finne verken målet eller meningen.

 

Når bryteren min er «på», føles det som om jeg er rusa. Høy som en langstrakt giraff på min egen kjemikaliefabrikk i hjernen. Da føler jeg meg som en stoffmisbruker som er så «på tur» at det nummeret før det tipper helt over. Da må jeg holde meg selv hardt i nakkeskinnet, for at ikke folk skal skjønne at den regnbuefargede tornadoen av kreativitet, gode intensjoner og pågangsmot har tatt over min nesten to meter lange kropp.

 

Så slår bryteren seg «av», og mine indre værelser blir mørkere. Etter noen dager føles det som om hver eneste celle i kroppen inntar «narko-knekken». Tornadoen stilner omsider, men frodig gress går over i mørkebrun hengemyr laget av selvforakt, meningsløshet og et tomt blikk.

 

Den triste gutten

I følge min mor var jeg et spesielt barn. Den ene dagen var øynene mine blå, og fulle av stjerner og ambisjoner. Dagen etter var de samme øynene grå, og den lille gutten hennes hadde ikke ordene til å fortelle henne hvorfor. Stille lukket han døren bak seg, og ønsket kun å være alene.

Uten evnene til å forstå mitt eget sinn, har jeg ofte sittet fast i mitt eget bondefangeri. Uten forvarsel har min egen hjerne gitt meg saftige slag  på leppa, og lammet både sjelen og kommunikasjonsferdighetene mine.

 

I dag har jeg heldigvis ordene. Jeg er «Bipolar Superstar».

 

Det har vært et langt lerret å bleke, en vill hingst å temme og en lang sti å vandre. I dag evner jeg omsider i større grad å kontrollere «superkreftene» som tilbyr både et sjette, og et sjuende gir, samtidig som de innimellom kun byr på revers.

 

Det er noe absolutt unikt med å forstå, godta, akseptere og respektere seg selv og sitt sinn. For det finnes ressurser i det meste, også en psykisk «lidelse».

 

Små hvite piller

For en del år tilbake stilnet den regnbuefargede tornadoen helt. Jeg befant meg i en dyp brønn, uten evnene til å komme opp. Dager ble til uker, og uker til måneder. Panikk ble til apati, og redskaper som tidligere hadde gravd veier ut, hadde sluttet å fungere.

 

Omsider skjønte jeg at jeg trengte hjelp, profesjonell hjelp. I og med at psykologstolen tidligere ikke hadde gitt et hav av forskjell, bestemte jeg meg for å teste små hvite piller i stedet.

 

Heldigvis fant jeg en psykiater som forsto seg på min kjemikaliefabrikken min, og fant en pille og en dose, som gradvis visket bort de dypeste bunnene av grafene mine, og som stagget de aller høyeste toppene. Hverdagen ble enklere å leve, tåka lettet, og den triste gutten ble gradvis gladere i sjelen sin.

I dag er det en stund siden jeg sist svelget ned en hvit pille. Og selv om jeg er redd, er jeg ikke like redd som jeg har vært tidligere når jeg prøvd meg uten å lykkes.

 

Jeg har erfart at det er mulig å kjøre fremover i revers. Det er også mulig å kjøre med flat pedal i syvende gir med noenlunde kontroll. Men det krever trening, mental trening. Mye mental trening. Det er derfor jeg brenner så for faget mitt, coaching.

 

Heldigvis har jeg også mennesker som bryr seg om meg, og som vet om den regnbuefarede tornadoen, brønnen, de små hvite pillene og «avrusningen» min. Det er heller ikke et nederlag om jeg må ta frem pilleboksen fra skuffen igjen.

Jeg har erfart at det er mulig å ta kontroll over mitt eget sinn.

 

Tross alt, hvor gøy er det å kjøre en berg-og-dalbane som bare går oppover?

 

 

I morgen er det verdensdagen for psykisk helse. La oss snakke litt sammen om akkurat dét.

 

Matros Kai Jacobsen

FØLG BLOGGEN PÅ FACEBOOK

(om du vil bli med i det beste heiagjengen i hele Norge)

Synes du dette var interessant? Del gjerne dine kommentarer!