photo-35

Ingen liker meg!

Da jeg fant ut at fem personer ikke liker bloggen min, spilte det plutselig ingen rolle at over 600 fortsatt liker den.

 

Like!

Det sies at frykten for å ikke bli likt er den største frykten vi mennesker bærer på våre spede skuldre. Selv trodde jeg ikke denne tematikken var noe jeg brukte noe særlig energi på, men etter å ha gått meg selv i sømmene ble historien en annen.

Det beste med facebook er «Like!»-knappen. Vi liker og liker, og blir likt i skjønn forening. Og hvem vil vel ikke bli likt? Samtidig er facebok slik at når du har en «profesjonell» facebookside slik som bloggen min har, er det ikke bare mulig å like siden; det er også mulig å ikke-like den igjen. Dette fant jeg nylig ut at man også kan se statistikken på.

 

Til tross for at jeg er 31 år gammel, relativt oppegående og innser at vi mennesker har forskjellige preferanser, føltes det likevel ut som om mellomgulvet vrengte seg, da jeg fant ut at fem stykker har ikke-likt siden min, etter å ha først likt den.

 

«Se der ja, snøballen av nederlag har startet å rulle allerede» var noe det første jeg tenkte. Deretter kom jeg frem til at hele bloggen kun er en offentlig ydmykelse av meg selv, og hvem ønsker å bruke tiden sin på å bivåne det? Og ikke mange sekundene etter lurte jeg på om det i det hele tatt er noe vits å fortsette med bloggen.

Det mest overaskende var at denne følelsen dukket opp med jevne mellomrom i flere dager etterpå.

 

 Kjip følelse

Det beste med at disse folkene mislikte bloggen min var at det fikk meg til å tenke. Tenke over hvor kjipt det er å føle at den jeg er og det jeg gjør ikke blir likt, og hvor lett det er mulig å bli vippet litt av pinnen av nettopp det.

 

Når jeg så begynte å se meg selv videre i sømmene, viste det seg at jeg faktisk bruker en hel del tid på frykten for å ikke bli likt.

 

For tiden jobber jeg en del som kursholder, og kursene mine er stort sett fulle og jeg får mye gode tilbakemeldinger. Likevel er det hver eneste gang jeg setter opp nye kurs en del av meg som er helt overbevist om at jeg ikke vil få en eneste påmelding fordi potensielle deltakere verken liker meg eller kurset mitt.

Det samme med komplimenter av alle sorter. Til tross for at jeg tar dem til meg, er det som regel også en del av meg som tenker det bare er noe de sier og ikke mener.

 

Så, hva kan jeg gjøre for å kvitte meg med frykten for å ikke bli likt?

 

 «85 prosent-regelen»

Løsningsorientert som jeg er satte jeg i gang en etterforskning på temaet, og etter en stund kom jeg over noen velformulerte ord fra en psykologiutdannet penn.

 

«Hvis 85 prosent av de du møter liker deg, ja, da gjør du sannsynligvis noe riktig. Hvis dette tallet er mye lavere så gjør du sannsynligvis ikke nok selv for å komme overens med andre. På den andre siden, hvis tallet er høyere enn 85 prosent, ja, da gjør du sannsynligvis for mye for å komme overens med andre».

 

Psykolog Ben Michaelis fra New York mener med andre ord vi bør leve etter «85 prosent-regelen».

 

«Det er nesten syv millioner mennesker her i verden, alle med ulike ønsker, mål, historier, agendaer og interesser. Hvis alle du treffer liker deg, så vil dette sannsynligvis bety at du hele tiden forsøker å tilpasse deg alle andre og du ender opp med å være en falsk versjon av deg selv, bare fordi du jobber så hardt med å bli godt likt».

 

Denne Ben mener altså at årsaken til at disse fem personene ikke liker meg lengre er fordi jeg ikke bruker tiden på å tilpasse meg alle andre, er ekte og ikke jobber så hardt for å bli godt likt.

 

Fantastisk!

 

Matros Kai Jacobsen

LIK BLOGGEN MIN PÅ FACEBOOK!

(Om du ønsker å bli en del av 85 prosenteren som liker norgesmestlesteblogg.no)

 

Synes du dette var interessant? Del gjerne dine kommentarer!