vindu

24 timer på lukket avdeling

Å legge meg inn på akuttpsykiatrisk avdeling er en av de beste beslutningene jeg har tatt på veldig lenge.

 

I dag er det Kristi Himmelfartsdag, dagen da Jesus fløy opp til himmelen. I dag relanserer jeg også norgesmestlesteblogg.no etter fem måneder i dvale.

 

Drage vs. anker

Et liv som bipolar kan sammenlignes med å leve livet i en båt. I den ene hånden har jeg en drage. I den andre, et anker. Noen ganger flyr dragen så høyt, og vinden tar så godt tak, at jeg ikke engang merker ankeret i den andre hånden. Andre ganger er ankeret så tungt at båten så vidt holder seg over havskorpa, mens dragen dupper i sjøen ved siden av.

 

Flat pedal og flatt batteri

I månedene før jul var det flat pedal på dragen min. Livet lekte, og absolutt alt var mulig. Båten kjørte i 65 knop og den blonde luggen min flagret i vinden. Jeg satte opp enmannsshow, la ut 200 billetter på billettservice, arrangerte julebord, holdt 14 konserter på en dag og danset for kursdeltakerne mine.

Rett før jul, da ting var gjennomført, ble det bråbrems for båten min. Over natten stilnet vinden, ankeret fant et godt feste på havets bunn, og dragen lå gjennomtrukket av salt sjøvann ved siden av meg.

 

I tre sammenhengende måneder våknet jeg hver morgen med en klo som ikke slapp taket, holdt pusten i håp om å forsvinne, og gradvis følte jeg at jeg ble mer og mer gjennomsiktig.

 

Å være deprimert føles som å stå med begge beina plantet i en hengemyr. I starten mobiliserer du det du har av krefter for å karre deg ut. Etter en stund innser du at slaget er tapt. Likevel kjemper du din personlige kamp så godt du kan, i stillhet. Til slutt, er det ikke krefter igjen. Det som tidligere har gitt glede og overskudd slutter å fungere, og den beste tiden på døgnet er når du kan sove.

 

En depresjon er som et batteri som ikke lengre lades opp. Motvillig kjenner du at prosentene renner ut i sanden, og håpet er at batteriet kommer seg ned på null prosent så fort som mulig.

 

Lukkede dører

Takket være en oppegående samboer sitter jeg i midten av mars på et legekontor i Lillesand, med flatt batteri og dragen i hånden.

 

Legen stiller noen standariserte spørsmål. Jeg skjønner hva som er de «riktige» svarene, men svarene mine er helt i den andre enden av skalaen. Ikke lenge etter sitter jeg på distriktpsykiatrisk senter sammen med en psykolog og en psykiater. De tilbyr meg å kjøre meg et annet sted en hjem. «Nå har du styrt med dette lenge på egenhånd, Kai. Kan du ikke la noen andre overta nå.» Shit, tenker jeg. Er jeg blitt en sånn nå?

 

15 minutter senere, med nervøse sommerfugler i magen sier jeg omsider «ok.»

 

På den lukkede avdelingen blir jeg møtt av en hyggelig mann som forteller at nå er det ingenting jeg må. Han sier også at akkurat nå er tiden min beste venn. Veggene på rommet mitt har kloremerker på tapeten, og alle møbler er montert fast. For første gang på mange måneder føler jeg en indre ro, samtidig som en annen pasient skriker og løper i full galopp i gangen.

 

I 24 timer er jeg på lukket avdeling. Umiddelbart kjenner jeg batteriet sakte men sikkert begynner å lade seg opp. Jeg får også noen flere hvite små piller som ammunisjon for å kjempe meg ut av hengemyra.

 

Mot legens anbefaling skriver jeg meg selv ut dagen etter. Jeg kjenner jeg har fått det jeg trenger i denne omgang, og har tro på at jeg vil få dette til med tett oppfølging av fastlegen min i stedet.

 

To måneder senere er det endelig liv i dragen min igjen, og båten har begynt å bevege seg igjen. Jeg kjenner fortsatt ankeret i den andre hånden, men denne gangen sitter det ikke fast på havets bunn.

 

Åpenhet

Åpenhet om psykisk helse blir frontet i mange fora. Selv Erna slo et slag for psykisk helse i nyttårstalen. Til tross for dette er det lett å forestille seg reaksjoner med negativt fortegn. Hva om potensielle arbeidsgivere ser det jeg har skrevet? Hva med famile, venner og bekjente, er det innafor å være så ærlig og personlig?

 

Selv har jeg erfart at ærlighet og åpenhet er den beste medisin.

 

Innlegget ble først publisert i Kristiansand Avis onsdag 13. mai 2015

 

Matros Kai Jacobsen

FØLG BLOGGEN PÅ FACEBOOK

(Om du vil bli med i den beste heiagjengen i hele Norge)

Synes du dette var interessant? Del gjerne dine kommentarer!