gitar

Gi faen, og syng!

For 10 år siden sa en sangpedagog at «ikke alle kan synge, Kai». Etter det har jeg ikke sunget én strofe.

 

Frykt vs gøy

Nylig begynte jeg å ta gitartimer. Ettersom jeg var overbevist om at jeg ikke kan synge, så jeg for meg et ensomt trubadurliv uten vokal. Samtidig er det noe med min egen frykt og mentale sperrer som trigger meg til å utfordre, og knuse dem.

Tre dager etter min første gitartime er det farsdag. Jeg bestemmer meg derfor for å avholde en konsert både for min egen far, og min samboers far. Selv om jeg har planlagt å skru av sperrene og synge så fint jeg kan, kjenner jeg at jeg blir drita usikker på meg selv. Ordene «ikke alle kan synge, Kai» kimer som kirkeklokker i bakhodet. Så i stedet går jeg inn i den mer kjente og konforme klovnerollen, og blir sittende å tulle, tøyse og le av meg selv.

 

Jeg liker å tenke på meg selv som en forholdsvis fryktløs og uhemmet kar. Grunnen til det er fordi jeg meget bevisst har brukt flere år på å bryte ned det jeg finner av frykt og sperrer, og gønner på med flat pedal på de tingene som jeg synes er gøy, og meningsfullt.

 

Samtidig merket jeg at sangstemmen satt meget langt inne i min nesten to meter lange kropp.

 

14 konserter

Morgenen etter farsdagen kjører jeg min samboer som pendler, til flybussen. På vei hjem tenker jeg: «Pokker heller, Kai. Det er jo bare å gønne på her også». Så jeg bestemmer meg for at fra det øyeblikket, skal jeg alltid kun synge så fint jeg bare kan, samme hva slags lyder som strømmer ut fra stemmebåndene.

Da jeg kommer hjem setter jeg meg sporenstreks ned med gitaren, «Let it be» og «Sing», og gyver løs på oppgaven. Det er noe av kuleste jeg har gjort. Jeg har nok selvinnsikt til å skjønne at det ikke var en engels røst som banet sin vei ut av munnen min, men sperren og frykten var borte.

 

«Dette er for godt til å sitte å ruge på alene,» tenker jeg. Jeg løper umiddelbart opp til min gode nabo, Grethe, for å fortelle om funnet av min indre stemme. I morgenkåpe og bustete hår tar hun meg imot for å avholde min første offentlige konsert med min nye røst.

 

Gitarakkorder og sangtoner går i alle retninger, men jeg synger så fint jeg kan, uten en eneste hemning i kroppen. Fantastisk!

I løpet av mandagen avholder jeg totalt 14 konserter. For alt fra resepsjonistene der hvor jeg har et forretningsmøte, mormor, min bror og hans avdelingsledere, til de 25 kursdeltakere jeg har foredrag for på kvelden. På vei hjem klarer jeg heller ikke å dy meg, og bare må ta en sving oppom noen andre naboer, og lirer av meg de siste strofene for dagen.

 

Konstruerte barrierer

I min jobb som coach jobber jeg mye med å bryte ned frykt og mentale sperrer hos andre mennesker. Av den grunn ser jeg på det som min plikt å være så frigjort som jeg kan i forhold til mine egne konstruerte barrierer. Det er grunnen til at jeg setter opp mitt eget juleshow, byr på meg selv på og innimellom oppfører meg som en person som er moden for både en hvit trøye og et stort brett hvite små piller.

 

Min erfaring at jo mer jeg bryter ned både mine egne barrierer, og de barrierene som er konstruert av andre, jo bedre har jeg det, og jo friere er jeg i meg selv. Jeg har det også stort sett gøy, og meningsfullt, med det jeg bedriver tiden min med.

 

Jeg har erfart at livet utenfor komfortsonen, er mer innholdsrikt og morsomt.

 

Så om jeg kan få lov til å gi deg ét råd for dagen: Finn en frykt eller mental sperre som ikke har noe for seg, og våg og ta ét steg ut av komfortsonen.

 

Jeg tror verden blir et litt bedre sted å være, om vi gir litt mer faen.

 

Matros Kai Jacobsen

FØLG BLOGGEN PÅ FACEBOOK

(Om du vil bli med i den beste heiagjengen i Norge!)

Synes du dette var interessant? Del gjerne dine kommentarer!