photo-6

Et mobbeoffers seiershistore

I mange år var navnet mitt «Femikladd!», «Homo!» og «Jentegutt!». Jeg hatet å gå på barneskolen. Ofte kikket jeg apatisk ut av klasseromsvinduet, og ønsket jeg at jeg aldri hadde blitt født.

 

Levende helvete

Da jeg var liten likte jeg bedre å leke med dukker, enn med biler. I friminuttene hoppet jeg heller strikk med jentene, enn å spille fotball med guttene. Det var nok til at skoledagene mine ofte ble et levende helvete.

 

Heldigvis var det ingen som visste at jeg innimellom kledde meg i mammas kjoler for å utforske hvordan det var å være en jente i stedet for en gutt. Da ville jeg kanskje ikke kunnet skrevet disse ordene.

 

Mobbeofferet Odin er i dag på et mye bedre sted enn han har vært på veldig lenge. Jeg velger å finne trøst i det. At et barn bokstavelig talt mobbes ihjel, samtidig som voksne, og barn, står på sidelinjen som tilskuere, er så perverst at jeg kjenner at jeg rives i stykker på innsiden.

 

Å føle at du er det mest ubrukelige mennesket på denne jord en forferdelig følelse. Samtidig tror jeg alle kjenner på den følelsen en eller annen gang i løpet av livet. Men se for deg at andre mennesker, i tillegg til deg selv, bruker mye av sin energi på å virkelig sørge for at du er klar over nettopp dette. Slik er hverdagen til et mobbeoffer, hver eneste dag.

 

Norsk lov fastslår at alle elever skal ha det godt på skolen. I Elevundersøkelsen 2013 svarte nær 17.000 elever at de blir mobbet på skolen.

 

Hakkekylling

Vi voksne liker å tenke at vi vet bedre enn barn. Samtidig, når var siste gang du sparket nedover? Når var siste gang du bemerket hvor teit du synes en annen person er, irriterte deg over en tigger eller romfolket, eller var kjip med en person som ikke fortjente det?

 

Periodevis gruet jeg meg til å gå hjem fra skolen hver eneste dag. Jeg ble indirekte tvunget av elever som den gang var, mye, eldre enn meg selv, til å finne alternative ruter for å kunne få lov til å gå hjem i fred. Men som oftest vanket det, i beste fall noen kommentarer, om ikke, atter en gang, alt innholdet i sekken min ble tømt ut og sparket bort.

 

Fordi jeg var annerledes, og ikke passet inn i malen, ble jeg en hakkekylling.

 

Styrke i svakhet

Jeg vet ikke hva det var som reddet meg fra samme skjebne som Odin. For jeg har hatt de samme tankene som han bar på. Kanskje var det foreldrene mine, kanskje var det en lærer, kanskje var det medelever som sto opp for meg, eller kanskje det kun var meg selv.

Samme hva det var, så ble løsningen for meg at jeg fant styrke i svakhetene mine. Jeg fant styrke i at jeg har peiling på interiør og hudpleieprodukter. Jeg fant styrke i å tørre å si «Ja, jeg er homo! Om du har et problem med det, så skal jeg drukne trynet ditt i dasskåla». Jeg fant styrke i å gi pokker i hva andre mennesker synes om meg. Jeg fant styrke i heiagjengen min, som liker meg for den jeg er, og som synes det er befriende at jeg ikke er som alle andre.

 

Men hvilke forutsetninger har egentlig et barn til å stå opp for seg selv?

 

Jeg tror ikke barn nødvendigvis har forutsetninger til å stå opp for seg selv. Alt jeg vet er at vi voksne har forutsetninger til å kunne styrke barn, på en helt annen måte enn å kun tvinge de som mobber til å si et halvhjertet unnskyld, for så å ta medeleven sin i hånden uten å mene noe som helst.

 

Jeg vet også at en voksen person har mulighet, og autoritet, til å si: «Om jeg hører deg si noe som helst stygt til den personen igjen, skal jeg trøkke trynet ditt ned i dassskåla, og pisse på deg!» Jeg har nemlig sakt de eksakt samme ordene til et barn. Det var på ingen måte pent eller pedagogisk korrekt, men det funket.

 

Hvil i fred nå, kjære Odin. Det er både synd og skam, at du måtte bøte med livet ditt, for at vi omsider skulle skjønne at vi må gjøre ting på en annen måte.

 

PS: Les også om Lærer Bjørndals metode.

 

Matros Kai Jacobsen

FØLG BLOGGEN PÅ FACEBOOK

(Om du vil bli med i den beste heiagjengen i Norge)

Synes du dette var interessant? Del gjerne dine kommentarer!